Veidnes - et prosjekt for realisering!

Hvorfor frakte oljen inn i en finnmarksfjord for å bli lastet om, når den kan lastes i oljetankere direkte på feltet?

Dette retoriske spørsmålet stiller sjefredaktør Gunnar Stavrum i et debattinnlegg i Nordnorsk debatt 12. juni 2020, og underbygger sin negative konklusjon med flere enkle og sviktende forutsetninger. I tillegg legger han for dagen en meget snever økonomiforståelse, som om bedriftsøkonomiske prinsipper alene, skal danne grunnlag for ressursforvaltning og samfunnsbygging i Norge. Det har det aldri gjort og det skal det heller ikke gjøre. Men først.

Når Stavrum synliggjør at han ikke en gang har tatt seg bryet med å finne ut hvor i geografien ilandføringsstedet Veidnes befinner seg, så kan man spørre seg om man skal ta hans innlegg helt alvorlig. Det oppleves i beste fall som parodisk, i verste fall som overfladisk og respektløst. Når jeg er kommet til at jeg skal svare likevel, er det for at andre element i innlegget ikke kan få stå uimotsagt.

Det er mange gode grunner for å føre oljen fra Barentshavet i land i Finnmark.

Veidnes terminal, som skal bygges på Veidnes i Sarnesfjorden i Nordkapp kommune og ikke på Veidnes i Laksefjorden i Lebesby kommune (men for søringer er det sikkert uansett bare et mindre betydningsfullt sted «oppi der» som de ofte sier), kommer ikke til å koste skattebetalerne 3,6 milliarder, som både Equinor, Stavrum m.fl. på propagandistisk vis skaper et inntrykk av. Denne kostnaden vurderes av mange bransjefolk som urealistisk høy. Equinors kostnadsanslag er et partsinnlegg fra en part som tydelig har stor motvilje mot å føre petroleumsressurser fra Barentshavet i land til Finnmark. 3,6 milliarders-påstanden fra Equinor er ikke troverdig, heller ikke om den gjentas av Stavrum.

Ved å bygge terminal og ilandføre oljen fra Johan Castberg kan lisensen kutte investering i 2-3 bøyelastere (skip) til ca 1 mrd. pr. stk., i tillegg skaffer man seg adskillig større fleksibilitet i forhold til markedet. Stavrums påstand om at bøyelastere eksporterer til hele verden er direkte feil. Bøyelastere fra Castberg (så vel som Goliat), har en rekkevidde for eksport til Nord-Europa. Reelt vil man føre oljen til Nord-Europiske terminaler herunder Mongstad, heller enn å etablere denne infrastrukturen i Finnmark. En terminal i Finnmark vil imidlertid ha rekkevidde til å nå hele verden, å ikke minst bruken av den nordlige sjøruten vil gi muligheter til å nå marked i Asia som vi i dag ikke når på samme måte. Det er både framtidsrettet og god samfunnsbygging å bygge Veidnes-terminalen.

Lokale og regionale politikeres politiske arbeid og krav om ilandføring av petroleumsressursene i Barentshavet, er et høyst rettferdig og legitimt krav. Alle regioner i dette landet bygger lokalsamfunn  på nære ressurser, det skulle blott bare mangle om ikke dette også skal gjelde Finnmark og Nord-Norge. Johan Castberg-feltet er det største feltet på norsk sokkel som ikke er satt i drift. Et gigantfelt, som selvfølgelig skal bære nødvendig infrastruktur i Norges nye petroleumsprovins. Det kan ikke være slik at oljeselskapene bare kommer til våre områder for å forsynes seg og bygger samfunn andre steder. Vi vil ikke ha avlatspenger, verken fra statskassa eller fra selskap, som Stavrum har mange morsomme forslag på. Vi vil ikke til syden for avlatspenger. I Finnmark og i Nord-Norge vil vi delta i verdiskapinga av ressursene som tas ut hos oss. Deltakelse i verdiskapinga vil skape sysselsetting, bygge industri, bygge kompetanse, bidra til bosetting, skape ringsvirkningsaktivitet og rett og slett bygge samfunn i nord.  Storsamfunnet kan ikke leve med at noen regioner nærmest utbyttes på naturressurser, begrunnet i at det gir best bedriftsøkonomiske resultater. Det vil skape uakseptable forskjeller mellom regioner og mellom folk. Dette er ikke holdbart i lengden. Økonomiens mål i et samfunn må være deltakelse og økt livskvalitet for alle samfunnets medlemmer. Ressursforvaltning i Norge må bygge på et slikt mål. Det er både strategisk og politisk klokt å bygge Veidnes oljeterminal i Finnmark.