Slik avlivet de nordområdepolitikken

Det har tydeligvis falt statsrådene Ine Eriksen Søreide og Linda Hofstad Helleland tungt for brystet at jeg har kritisert regjeringens innsats i og for nordområdene. Fra sin base i henholdsvis Oslo og Drammen forsøker de å fortelle hvordan virkeligheten egentlig ser ut i Nord-Norge. Det lykkes de ikke særlig godt med.

Jeg bor i en fantastisk kommune der veldig mye går bra. Tana er et godt sted å leve og et kult sted å være. Det er enkelt å kombinere jobb, familieliv og fritid. Barna kan velge og vrake i fritidsaktiviteter og tilgangen til naturopplevelser og friluftsliv er nærmest ubegrenset. Vi har mange grundere, stadig nye bedriftsetableringer og fødselstallene øker. Tana har grense mot Finland og er sentralt plassert i Finnmark, mulighetens fylke framfor noe. Hvorfor sliter da samtlige kommuner i denne delen av landet med å holde på folketallet? Man kommer ikke bort fra at regjeringen sitter med en stor del av ansvaret med sitt manglende engasjement for Nord-Norge og fravær av politikk for nordområdene.

Slik har regjeringen avlivet nordområdepolitikken:

Nedprioritert nordområdene i utenrikspolitikken. Da nordområdepolitikken «ble oppfunnet» var det med begrunnelse i naturressurser, naboskap til Russland og klimaendringer. Stoltenberg II-regjeringen slo derfor fast at nordområdene var Norges viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Perioden var også preget av det, med undertegnelse av delelinjeavtalen i Barentshavet, seier i kampen mot det uregulerte fisket i Barentshavet og aktiv dialog med både EU og Russland om nordområdene. Nå er det stille. Møter mellom Norge og Russland på regjeringsnivå har gått fra å være noe dagligdags til en sjeldenhet. For ordens skyld: jeg mener ikke at Ukraina og overgrep mot homofile skal forbigås i stillhet, men regjeringens tilnærming til Russland står i kontrast til hvordan man møter Kina. Sistnevnte står neppe tilbake for Russland når det gjelder brudd på menneskerettighetene, uten at det legger noen bånd på regjeringens iver etter å snakke med kinesiske makthavere. For norske interesser i nord og ikke minst for oss som bor her er det viktig at vi har en regjering som vil snakke mer med russerne, både om uenigheter og felles interesser.

Svekket finnmarkingens innflytelse over egen utvikling. Det som skjer i nordområdene er viktig for verden og for nasjonen Norge, men aller mest for oss som bor i nord. Derfor forventer vi å ha en hand på rattet når miljø, ressursforvaltning og samfunnsutvikling i nord er på agendaen. Med en regjering som nesten er blottet for statsråder fra nord, og som sjelden finner det bryet verdt å ta turen hit er det desto viktigere å ha et regionalt folkevalgt organ som er nær innbyggerne. Her har regjeringen gått i motsatt retning ved å tvinge gjennom sammenslåingen av de to nordligste fylkene på tvers av massiv folkelig motstand, særlig i Finnmark. I tillegg er statlige arbeidsplasser og ledelsesfunksjoner flyttet ut av fylket.

Næringspolitisk tilbaketrekning. Selvsagt er det mye som går bra i Nord-Norge. Men det er på sin plass å minne om at mange av de tingene som går så det suser i 2021 er resultatet av grep som ble tatt for 10-15 år siden. Når vinterturismen blomstrer så er det et resultat av et langsiktig samarbeid mellom bedriftene, fylkeskommunene og Innovasjon Norge gjennom mange år. Dagens regjering har så og si nullet ut de distriktspolitiske virkemidlene som i sin tid ble brukt på denne vellykkede satsingen, og nye initiativ har ikke blitt tatt fra den kanten. Bevilgningene til fiskerihavner som er en grunnleggende infrastruktur for fiskerinæringa har forsvunnet i et sort hull kalt «regionreform». Fiskerne i Tana trenger ny molo, men regjeringen mener det er noe politikerne i tvangsfylket skal ta ansvar for uten at pengene fra statsbudsjettet følger med.

Jeg kunne fortsatt med fiskeripolitikk, samisk språk og den skandaløse villaksforvaltningen, men jeg skal spare dere. Mulighetene finnes i nordområdene i bøtter og spann, men resultatene kommer ikke av seg selv. Det krever innsats, men regjeringen er ikke på banen.

En nordområdepolitikk for framtida handler om å ta et internasjonalt ansvar i våre nærområder, ivareta nasjonale interesser og fremme vekst og utvikling i Nord-Norge. Sist gang Arbeiderpartiet satt med ansvaret for dette området greide man å snu utviklingen, med flere tusen nye arbeidsplasser og befolkningsvekst i Nord-Norge som resultat. Det er det mulig å greie igjen, og derfor håper jeg velgerne vil gi Arbeiderpartiet dette oppdraget på nytt igjen ved høstens valg