HVA KOMMER ETTER BRÅKET I FEFO?

Finnmarksloven er bygget på et kompromiss mellom finnmarkingene og myndighetene, og vedtatt i Stortinget. Både Sametinget og Finnmark fylkesting ga sitt samtykke til Finnmarksloven.

Grunnbokhjemmelen ble overført fra staten til oss finnmarkinger. Vi skulle forvalte arealet sammen, ikke kommune for kommune, eller bygd for bygd. Arealet skulle ikke privatiseres eller stykkes opp.

Konstruksjonen som ble laget for å forvalte Finnmarkseiendommen kjenner vi som FEFO.

Styret skulle bestå av 6 representanter, 3 oppnevnt av Sametinget og 3 av fylkestinget, og ledelsen kunne byttes mellom disse hvert år.

Når Finnmark Arbeiderparti har foreslått kandidater til styret i FEFO har vi bevisst lett etter personer med kunnskap, evne til å se til hele Finnmark og finne løsninger, basert på Finnmarksloven. Skal du forvalte og forsvare Finnmarksloven må det være lovens intensjon som er styrende.  Finnmark fylkesting har oppnevnt gode styremedlemmer fra ulike parti. Erling Fløtten var FEFOs første styreleder, og senere ble Harald Larsen leder over flere år. Vi har hatt og har gode styrerepresentanter som har ivaretatt Finnmarkslovens intensjon.

Sametinget har også hatt tradisjon for å velge styremedlemmer med god politisk innsikt og kunnskap om så vel samiske som øvrige forhold i Finnmark.

Karasjoksaken:

Når 3 av 5 faste representanter i Finnmarkskommisjonen konkluderte med at Karasjoks innbyggere skulle kunne forvalte sitt eget areal har det ført til strid og uenighet om en slik konklusjon er i samsvar med det som var intensjon med  Finnmarksloven.

Stortinget overførte ikke grunnboka for Finnmark til enkeltpersoner, men til alle finnmarkingene kollektivt. Det at Finnmarkseiendommen skal forvaltes av alle, er stortingets intensjon. Finnmarkskommisjon skulle ta stilling til enkeltpersoner og gruppers individuelle rettigheter. Når kommisjon konkluderer med at en gruppe av befolkningen, plukket ut etter dagens kommunegrense, basert på bruke av utmarka før 1751, går de utover  

et mandat gitt av Stortinget, slik jeg ser det.  Konsekvensen av kommisjonens flertallskonklusjon og vedtaket fra FEFO-styret i desember, er så vidtgripende at jeg tviler på at det er i tråd med Finnmarkslovens intensjon.

I tillegg til Karasjoks krav, foreligger det også lignende krav fra Kautokeino og Tana. Det er nærliggende å anta at kommisjonens flertall vil konkludere likt som i Karasjoksaken.

Konsekvensen er at hele Finnmarksloven må endres, ikke minst knyttet til styresammensetningen. Det er urimelig at Sametinget skal kunne oppnevne likt antall styrerepresentanter og ha full påvirkning i rest-Finnmark, all den tid største delen av Indre Finnmark forvalter seg selv. Videre kan vi ende opp med full oppsplitting av arealet med ulike forvaltning og ulike regler fra kommune til kommune. Et slikt scenario kan resultere i både konflikter og bygdekrangel.

Jeg frykter  flere negative konsekvenser og at debatten blir like opprivende som før Finnmarksloven ble vedtatt i 2005.

Jeg tror ikke vi finnmarkinger er tjent med en slik utvikling.

For meg er det helt klart at om Karasjok skal få eier- og forvaltningsrett over sitt areal må Finnmarksloven opp til revidering  Stortinget.