Fisken tilhører fellesskapet

Det er lett å fyre seg opp over overskrifter om folk som tjener seg rike på fellesskapets ressurser. Saken NRK publiserte om reder Carl Aamodt, som har drevet handel av kvoter og båter som han ikke har benyttet til fiske, er et eksempel på en slik sak. Den løfter mange viktige spørsmål, som blant annet handler om tekniske regler i fiskeriforvaltningen. For oss politikere peker saken på de to komplekse spørsmålene: Hvordan ønsker vi egentlig at fremtidens fiskerinæring skal se ut - og hvordan kan den komme hele kysten til gode?

Det er bred politisk enighet om at vi skal ha en variert flåtestruktur med både store og små fiskefartøy i Norge. Arbeiderpartiet skal føre en rettferdig fiskeripolitikk som sikrer at havets ressurser kommer kystsamfunnene til gode. Regjeringen er i gang med arbeidet på en ny kvotemelding som skal gi forutsigbarhet for fiskerinæringen og sikre bosetting, aktivitet og lønnsomhet langs hele kysten.

Vi skal gjøre en skikkelig vurdering av hvordan vi best skal innrette kvotesystemet framover.  Næringa må sikres forutsigbarhet for å kunne utvikle seg videre, vi må sørge for at næringen tar del i det grønne skiftet, og samtidig sikre at fiskeflåten bidrar med råstoff til industrien og viktige arbeidsplasser på land.

Spørsmålene som tas opp i saken om Aamodt, vil også være gjenstand for diskusjon i kvotemeldingen. Eksempelvis hvem som skal tilfalle strukturkvotene når de utgår og hvor høyt kvotetaket skal være. Vi må også diskutere spørsmål knyttet til definisjonen på hva det vil si at en båt er i «aktivitet», og hvilke konsekvenser dette eventuelt vil få på tilgangen til kvoter.

Strukturkvoteordningen har klart å få lønnsomhet i fiskeriene. Det gjør at fiskerne våre kan livnære seg av næringen sin. Dette er likevel ikke til hinder for at folk som ikke har fiske som sin hovedinntekt kan høste av havet vårt, gjennom åpen gruppe. I tillegg har vi en rekke rekrutteringsordninger for å senke terskelen for at unge fiskere får muligheten til å ta steget inn i fiskeriene.

Ingen skal være i tvil om at Arbeiderpartiet er talspersoner for fiskeripolitiske distriktshensyn: Havets ressurser skal komme kysten og distriktene til gode. For små og store næringslivsaktører både på land og til havs langs kysten, er det viktig med forutsigbarhet for næringa. Arbeiderpartiet har i Hurdalsplattformen slått fast at fiskerikvoter skal fordeles rettferdig, og at det skal legges begrensninger på eierskap i kystfiskeflåten. Fisken skal også i fremtiden tilhøre fellesskapet, og vi sier et tydelig nei til evigvarende kvoter. Dette kommer vi til å følge opp i arbeidet med kvotemeldingen.

Ved å innføre strukturkvoteordningene på 2000-tallet har man klart å få bukt med mange av utfordringene fra tiårene før – med overkapasitet i fiskeriflåte, overbeskatning av bestander og svak lønnsomhet. Vi har i dag regler om kvotetak på fartøynivå, og regler om eierkonsentrasjon på eiernivå, med et formål om å hindre nettopp at eierskapet av våre felles ressurser blir konsentrert på for få eiere. Men dette utelukker ikke at disse ordningene i noen tilfeller kan utnyttes på uforutsette måter. Dette vil vi i så fall følge opp i kvotemeldingen, og i annet fiskerirelatert arbeid på Stortinget.

Fisken vår skal være en evigvarende ressurs. Det er en ressurs som vi og våre forfedre har nytt godt av, og som våre etterkommere skal fortsette å høste av. Arbeiderpartiet vil fortsatt føre en politikk som sikrer en variert, fiskereid og bærekraftig fiskeflåte, som skaper verdier og arbeidsplasser for lokalsamfunn langs hele kysten. Derfor sier vi i Arbeiderpartiet at fisken er og skal være fellesskapets ressurs!